Utallige velsignelser og tusen oppgaver

Landets retreatsteder er avhengig av husfolk for å få til driften. De er rett og slett gull verd. Nå har Anne Reidun Sture og Nils Magnar Sture trukket seg tilbake som husfolk på Tomasgården etter nær syv års tjeneste. Vi har spurt dem litt om arbeidet.

– Hver retreat vi selv har deltatt på har sant å si gitt ny inspirasjon til å leve livet som medmenneske og kristen. Kombinasjonen stillhet og Jesus-meditasjon er uslåelig. Retreatene har vært livgivende og gitt impulser til fornyet bønnerytme i hverdagen, sier Nils Magnar Sture.

– Jeg opplever at jeg har lært å lese Bibelen på en ny måte gjennom Jesusmeditasjonen. Det appellerer til fantasien og til Jesus-relasjonen. Så betyr det mye å skru av alle impulser og støy noen dager og få lov til å bare være, sier Anne Reidun Sture.

I misjonens tjeneste

De opplever begge fellesskapet i stillheten som noe fint. God tid til vandringer i fjell, skog og langs landeveier er også noe de verdsetter høyt.

De har begge vært misjonærer i Bhutan og var deretter i nær 20 år knyttet til Santalmisjonen og Normisjons arbeid. Anne Reidun er utdannet sykepleier og helsesøster. Nils Magnar gikk på Diakonhjemmet for å bli sykepleier og sosionom. Etter årene i Bhutan var han knyttet til Normisjons internasjonale avdeling og fulgte opp prosjekter i Bhutan, Nepal, Mali, Aserbajdsjan og Kambodsja. Noe av dette fortsatte han med de fire første årene på Tomasgården.

– Hva gjorde at dere fikk smaken på retreat?

– Vi skulle reise ut i misjonstjeneste i 1988. Alt var pakket og klart, men vi fikk ikke visum. Plutselig sto vi uten jobb og bolig. Tankene var et kaos. Da fikk vi lov til å være noen dager på Lia Gård utenom retreat. Samtalene og dagene på Lia var til stor hjelp. Ting la seg til rette. Året etter fikk vi visum og reiste til Bhutan, forteller Anne Reidun Sture.

Da de senere kom tilbake, først som gjester på familieretreat og senere som frivillige husfolk, kjente Anne Reidun at hun «landet». Retreatene møtte et behov.

– Edin Løvås skulle ha retreat for misjonærer i Bhutan og vår familie ble invitert hjem til ham og Brita for å gi en innføring i land og kultur. Vi var da på Norges-opphold. Da tok Edin oss med på en liten vandring og viste oss Tomasgården. Året etter dro jeg på min første retreat der og fikk smaken, forteller Nils Magnar.

En annen viktig ting var at en familie inviterte dem med til en familieretreat på Lia Gård og betalte oppholdet for dem, ellers hadde de ikke hatt råd. Det ga mersmak.

Indre kamper

– Hva gjorde at dere ville arbeide på Tomasgården?

– Første gang spørsmålet kom fra Ulla Käll, utløste det bare latter. Hvordan skulle det være mulig? Neste gang måtte jeg tenke meg om litt. Da utlysning kom i avisa, ble det alvor. Noe rørte seg nede i hjerterøttene. Men å bryte opp og flytte til Kornsjø i en alder av 63, kunne nesten kjennes tøffere enn å dra til Bhutan da jeg var 32. Det måtte kjempes noen indre kamper, men etter et par dager på et fint sted i Sunne i Sverige, var jeg klar for å si ja, forteller Nils Magnar Sture.

– Det var nok en drøm hos meg å kunne bli fast husfolk, men jeg kjente meg ikke kvalifisert. Da muligheten og utfordringen kom, opplevde jeg det som et kall. Jeg kunne aldri hoppet ut i noe sånt bare på grunn av eventyrlyst. Det hadde ikke holdt! sier Anne Reidun Sture.

– Hvordan har det vært å arbeide med retreat?

– Det har vært veldig rikt og givende – med utallige velsignelser underveis. Men det har også vært veldig strevsomt! Det høres liksom så greit ut «å arbeide med retreat». Men å ha ansvar for en retreatgård handler jo om så mye mer! Det er tusen oppgaver når et sted med 4-5 hus som skal holdes i stand. Så utrolig mye praktisk og administrativt må på plass for å kunne invitere gjester til et retreatsted, forteller Nils Magnar.

Det skjedde stadig uforutsette ting som satte dem på uante prøver. Vannskader og andre trøblete ting rett før en retreat, var noe. Det kostet tid og krefter som de heller ville brukt til å jobbe med retreatinnholdet. Men midt i alt har de kjent at Herren har hjulpet og gått med dem. Hver dag! De er evig takknemlige for alle gode frivillige hjelpere og støttespillere i forbønn og givertjeneste. Uten dem: Ingen Tomasgård!

Stoler på Gud

– Hva tror dere retreat betyr for de som kommer?

– Vi vet jo ikke alltid så mye om hvordan gjestene opplever det. De får heldigvis lov til å være anonyme. Men jeg har trent meg på å stole på at Gud er der og tar imot hver enkelt. Han steller med dem akkurat som en god gartner. Det kan bli tøffe prosesser av og til, men stillheten med Jesus fører alltid til noe, sier Anne Reidun.

– Etter omtrent hver retreat har vi fått gode tilbakemeldinger – i gjesteboka og ellers. Mange kommer igjen og igjen og kjenner at dette er viktig for deres liv. Noen opplever tøffe ting i retreaten. Slik må det jo være. Skal man gå i dybden på ting i livet, finnes det rikelig med tid og rom til å tenke, og anledning til samtale og forbønn, sier Nils Magnar.

– Hvordan kan vi nå videre ut i dette arbeidet?

– Jeg tror den beste reklamen for retreat er de som selv har vært på retreat og opplevd det som viktig. Hvis hver gjest inspirerer én annen til å dra på retreat, vil vi få en kontinuerlig rekruttering! Ellers har tilbakemeldinger vist at både personlig invitasjon, avisannonser/plakater, brosjyren vår, hjemmesiden og retreater.no er viktige i så måte, mener Anne Reidun Sture.

De ser og at det er viktig å utvikle retreatinnholdet og finne nye innfallsvinkler og tema.

Nå viderefører Ingunn Skjelfoss og Therese B. Johansen det verdifulle arbeidet ved Tomasgården retreatsenter. Linda Bokinge har fødselspermisjon og Irene Pinaas er vikar for henne. Nils Magnar Sture er pensjonist, men har likevel nesten ukentlig vært innom for å bidra med et etter annet. Anne Reidun, som er 57 år, er vikar som diakonimedarbeider i Ski og Kråkstad. De trenger tid til å kjenne etter hvordan de skal engasjere seg videre. Turer i naturen, gjerne også innom biblioteket, er helt topp for Nils Magnar.

I TJENESTE: Anne Reidun og Nils Magnar Sture har gledet seg over årene på Tomasgården.