Stillheten er livets sokkel

Bønn og stillhet er mysterium. Mange av oss ber fordi vi må. I livets bølger holder bønnen oss flytende. Ingen kan beherske stillheten, men vi kan synke inni den. Merke at den berører.

– Stillheten er livets sokkel. Først må jeg falle til ro. Da får jeg kontakt med meg selv og med Gud, sa Arnfinn Haram i en samtale jeg hadde med han for mer enn ti år siden.

Jeg besøkte han i St. Dominikus kloster i Oslo sammen med fotograf Håvard Bjelland for å lage en reportasje til Bergens Tidende. Tidlig på morgenkvisten møtte vi ham. Vi ringte på døren klokken 06.35. Han slurpet i seg litt kaffe og tok oss med i kirkerommet.

Der knelte han på gulvet og var i bønn og stillhet en time før de andre klosterbrødrene kom til morgenmesse. Ingen lys ble tent. Morgenlyset var lys godt nok for Arnfinn.

Stillheten opptok ham stadig.

– Å meditere er som å gå fjellet. Kreftene kommer tilbake innenfra. Å formidle tanker uten å gå veien om stillheten, er som å så på asfalten, sa Arnfinn Haram.

Han døde brått i 2012 og er dypt savnet. Vi, som er opptatt av stillhet og retreat, har godt av å lytte til hans ord også i dag.

Efrem forlag ga ut hans diktsamling «Babylonsk harpe» etter hans død. Diktet «Ei bøn for deg» avslutter han på denne måten:

Krist røre ved panna di

stryke deg over håret

stå stille

ved sida di

opne døra

til ljoset

der ventar han deg.