Mer livgivende oppdagelse av Gud
Hva skjer egentlig på et retreatsted? Den nye boken «Å komme til seg selv», redigert av Inger Marie Aase, forteller noe viktig om det. Her får vi et innblikk i hvordan et retreatsted blir til og hva det kan bety for de som kommer dit.
– Ideen om boken ble til på et skrivekurs. Jeg hadde først tenkt å skrive 10 sider om Prestegården og la det ligge på biblioteket. Religionsfilosof Kirsten Grønlien Zetterqvist har hatt skrivekurs her i flere år. I fjor var jeg veldig dårlig og klarte nesten ikke være med. Så fikk jeg det for meg at jeg ville skrive noe om hvordan jeg møtte henne. Hun er selv oppvokst på Prestegården. Da jeg leste opp historien om møtet med henne, var det en av deltakerne som utbrøt «Åh – det hadde vært spennende å høre Kirstens historie». I samme øyeblikk talte en klar indre stemme: «Det blir en bok!», forteller Inger Marie Aase.
En praktbok
Boken, en praktbok på 300 sider med illustrasjoner, er utgitt på Efrem Forlag. Her forteller Inger Marie om sitt liv, hvordan hun og mannen Rolf fant på å kjøpe Prestegården på Vigmostad i Lindesnes kommune, og hvordan retreatstedet har utviklet seg. Samtidig har hun invitert mennesker som har vært på Prestegården og ledet retreat der, til å fortelle sin livshistorie eller dele noe faglig om sentrale tema de har arbeidet med.
– Det var uventet at det skulle bli en så fin bok, sier Inger Marie Aase.
– Hva gjorde at du ville arrangere retreat på Prestegården?
– Etter at jeg selv fikk smaken på retreat, opplevde jeg det som et kall å skape noe slikt som dette. Ut fra min helse og vår økonomi virket det ulogisk. Men jeg tenkte at dette ville gå om det var fra Gud. Vi kjøpte Prestegården i 2005 og har hatt en enorm jobb med å pusse opp og reise ulike bygg. Målet var hele tiden å drive et retreatsted.
Mer livgivende
– Hva har retreat betydd for deg selv?
– Jeg har fått et helt annen erfaring med Gud. Selv er jeg vokst opp i et kristent hjem og var aktiv som tenåring. Men etter hvert ga jeg opp og la troen på hyllen. Under arbeidet som terapeut ønsket jeg å være en som viste godhet til mennesker. Siri Søftestad inviterte meg med på min første retreat. Jeg erfarte Jesus på en ny måte og spurte meg om han kan være kjærlighetens kilde. Retreaten gjorde noe med hele meg, med tanker, følelser og kropp. Jeg fikk en ny og mer livgivende oppdagelse av Gud, forteller Inger Marie Aase.
Hun utdannet seg til lærer, men senebetennelse i begge hender, betennelse i knærne og bekkenløsning satte henne ut og gjorde at hun måtte kutte ut yrket. Hun har vært kronisk syk i mer enn 30 år og aldri hatt normal lønn. Å miste en sønn i krybbedød gjorde også noe med henne. Hun måtte finne en ny mening, en ny livsgjerning.
– Hvorfor utdannet du deg til gestaltterapeut?
– Jeg forsto at jeg trengte å se på eget liv og ble mer interessert i andre mennesker. Søren Kierkegaard snakket om å kunne sjeldne mellom det som overgår oss, som vi ikke kan styre, og hvordan vi forholder oss til dette.
Ekte møter
– Hva har arbeidet som gestaltterapeut gitt deg?
– Her er åpne spørsmål og mye som minner om den ignatianske veiledningen. I gestalt er vi opptatt av ekte møter og gir ekte respons. Slike møter kan aldri planlegges. Jeg snakker om forundringsparathet. I eksistensiell terapi er vi åpne for øyeblikket og opptatt av de store spørsmål. Hva er meningen med livet? Hvordan forholder vi oss til smerte og død?
– Hva har det gjort med deg å være kronisk syk i mange år?
– Jeg har lært mye om tålmodighet. Hver eneste dag må jeg spørre meg selv hva jeg har overskudd til å gjøre. Lettest er det å se på det jeg ikke kan klare. Livet har lært meg noe om selvdisiplin og overgi meg til Gud. Det er ulogisk at jeg, som ofte er mer eller mindre sengeliggende, skal kunne drive et retreatsted, innrømmer Inger Marie.
Den store klippen
Hennes grunnmønster er å være sterk og selvstendig. Nå har hun lært seg å stole på Gud. Det å oppleve egen smerte tror hun hjelper henne til bedre å møte andre mennesker.
– Hva betyr Gud for deg i dag?
– Jeg snakket akkurat med en venn om hva vi trenger. Innerst inne trenger jeg aller mest Gud. Men å forstå det er ikke like lett for alle. Vi trenger også våre medmennesker. Men Gud er for meg den store klippen, sier Inger Marie Aase.
BØNN: Av og til må Inger Marie Aase lede morgenbønnen liggende.