beate

Være i Guds store katedral

Prest Beate Iren Lerdahl er fortrolig med ulike former for bønn. For henne kan bønnen gjerne være ordløs. Det viktigste er å være hos Gud – i hans nærmet.

– Ferielivet er begynt. Det er lett å komme ut av de gode vanene med bønn, bibellesning og kirkebesøk. Hvordan holder vi best kontakt med Gud i ferien?

– Sommertid er å være ute i naturen. Noen reiser på fjellet – andre til sjøen. I naturen lever vi i Guds nærvær på en annen måte. Vi er i hans store katedral. Der oppdager vi noen ganger «tynne plasser» der Gud ikke oppleves langt unna. Ferien er en invitasjon til å oppsøke Gud i stillhet i naturen, sier Beate Iren Lerdahl.

Hun er sentrumsprest i Domkirken menighet i Bergen med særlig ansvar for den historiske Mariakirken.

Bønn er hvile

– Hva er bønn for deg?

– For meg er bønn hvile – hvile i Guds nærvær. Dette nærværet kan jeg oppleve hvor som helst, forteller Beate.

Hun har vært en del på Tautra Koster i Trøndelag. Søster Hanne Maria sa en gang at hele livet er bønn. Det er å hvile i Guds nærvær under skiftende omstendigheter.

– Min bønn er mer knyttet til stillheten enn til ord. Det er spennende å kjenne på stillheten. I kirkerommet kan jeg for eksempel lytte meg inn på Gud. For noen oppleves det krevende. Jeg tror heller det handler om at dette er uvant for oss. Vi må øve oss på det å være i stillheten, sier Beate Iren Lerdahl.

Hun synes det er interessant hva som skjer med kroppen i stillheten. For det moderne menneske er stillheten en utfordring. Her er så mye stress og utbrenthet i yrkeslivet. Når selv mennesker i 50-årene blir utbrent, forteller det om manglende balanse. Strikken tøyes for langt for tidlig.

Presten mener kirken har noe å tilby stressede mennesker. I en meditativ praksis ser hun mulighet for at den enkelte kan koble seg til Gud og seg selv. Når kirken åpner for noe slikt, erfarer hun at det kommer andre til kirken enn de som vanligvis går der.

Bakgrunn

Beate Iren Lerdahl er fra Trondheim. Hun har folkekirkelig bakgrunn og var i ungdomstiden med i KUFK/KFUM. Som ettåring for organisasjonen i Kirkenes ble hun godt kjent med nåværende biskop Olav Øygard og kateketen Ingrid Vad Nilsen, nåværende direktør i Kirkerådet. Hun studerte teologi ved Universitetet i Oslo og var prest i Oslo, Klæbu og Byneset i Trondheim før hun ble knyttet til Nidaros domprosti.

Olsoknatten 2018 inviterte hun sammen med en yogalærer til Hellig døgn i Nidarosdomen. 400 mennesker deltok. Kirken ble ryddet for stoler. Spredt rundt i hele kirken satt deltakerne i meditasjon og lyttet til musikk. En sterk opplevelse mange fortsatt husker.

I regi av Kirkens Nødhjelp var hun ledsager for palestinere i Palestina og Israel i 2016.

Vi modnes

– Hvordan kan vårt bønneliv best utvikles?

– Det er et vanskelig spørsmål. I møte med livets skyggesider og sårbare erfaringer, opplever mange at Gud former dem. Gjennom livet modnes vi og blir mer mottagelige for det hellige. Augustin sa det slik en gang: «Du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig til det finner hvile hos deg», påpeker Beate.

For mange er bønn ofte spørsmål om disiplin, rutine og rytme. Det er hun ikke selv så god på. Men hun registrerer at fastetid og adventstid innbyr til fellesskap. Nettopp fellesskap har hun tro på. Det er en støtte i fellesskapet. Mennesker berører stillheten sammen.

Sentrerende bønn

– I Mariakirken har du også invitert til sentrerende bønn. Hva er det?

– Jeg har vært en del på Davidsgården i Sverige. Der gjennomgikk jeg en meditasjonslederutdanning med vekt på kristen dypmeditasjon. Sentrerende bønn handler om å sitte sammen i stillhet. Vi faller til ro ved å fokusere på pusten. Bak det som surrer i hodet, finner vi en ro, sier Beate Iren Lerdahl.

Hun leser ofte et avsnitt fra en bok og ber en bønn når hun inviterer til sentrerende bønn. Noen sier inne i seg: «Jesus Kristus forbarm deg over meg». På en måte mener hun vi puster Gud inn og bekymringer ut. Tankene lar den enkelte bare komme og gå. Hun peker på at sentrerende bønn må praktiseres regelmessig for å få det til. Mariakirken er et bønnens hus. Der passer denne formen.

– Hva gjorde at du selv kom i kontakt med sentrerende bønn?

– Jeg var på Lia Gård sammen med noen studievenninner da jeg studerte teologi. Det inspirerte meg.

Retreat

– Hva har retreat betydd for deg?

– Det har gitt meg mulighet til å hente meg inn og bli tatt vare på av andre både fysisk og åndelig. Vi blir vist omsorg på alle vis. Jeg har fortsatt å reise på retreat fordi vi som prester trenger åndelig påfyll, sier Beate Iren Lerdahl.

BØNN: Min bønn er mer knyttet til stillheten enn til ord, sier Beate Iren Lerdahl.

Tekst og foto: Tor Kristiansen