Treffende ord i en krisetid

Diktet «Vi skal møtes», skrevet av Hans-Olav Mørk for bare noen dager siden, har virkelig slått an. Det er delt og delt på Facebook og ble lest under høymessen i Elverhøy kirke, som ble overført av NRK i TV og radio sist søndag.

Her er diktet «Vi skal møtes»:

Vi skal møtes
når dette er over,
ved et bord i en
smekkfull kafé,
i en kirke,
i midtgangens vrimmel
mot Guds alter
og det som skal skje.
Vi skal feire
og synge
og le.

Vi skal gi til hverandre
et løfte,
at vi møtes
når veien er gått.
Når det mørke og vonde
er bak oss,
når den prøven vi fikk,
er bestått,
skal vi dele det svar
vi har fått.

Men alt nå
vet vi svaret,
vi vet det.
Det å elske hverandre
er alt,
bære byrder
når en har for mye,
holde oppe
når noen har falt.
Til å elske,
til det
er vi kalt.

Hans-Olav Mørk 2020

Diktet ble skrevet helt i begynnelsen av korona-krisen her i landet. Hans-Olav Mørk har fått uvanlig god respons på det. Flere har alt satt melodi til det, blant andre Hilde Trætteberg Serkland.

Har betydd noe

– Jeg er takknemlig over å levere en tekst som jeg forstår har betydd noe for mange. Inntrykk gjorde det da en leder for en kafé fortalte at han hadde lagt den ved permisjonsvarselet han måtte sende til sine ansatte. I den vanskelige situasjonen verdsatte de innledningen på dette diktet, forteller Hans-Olav Mørk.

Han er kjent som visesanger og tidligere gateprest i Kirkens Bymisjon. De siste årene har han jobbet som seksjonsleder for bibeloversettelse i Det Norske Bibelselskap og arbeider nå med en oversettelse av Lukasevangeliet til norsk dagligtale, beregnet på mennesker som av ulike grunner strever med lesing og skriving.

– Hvordan opplever du selv korona-krisen?

– Vi har selv to gamle i familien og kjenner på uroen for dem. Jeg er også berørt av alle de som blir permittert, opplever av livsgrunnlaget rives bort under dem og sliter med å takle økonomiske utfordringer, sier Hans-Olav.

Samtidig tenker han på hva vi trenger i dag, så vi ikke blir hengende i løse luften. Motbevegelser er her. Noen holder konsert i et nabolag, nettverk styrkes. Noen ringer, bryter en sosial barriere og viser at de bryr seg.

Bryter barrierene

– Vi forstår bedre hva vi betyr for hverandre. Det tar vi med oss videre. Her berører vi verdier av evig betydning. Hvor kommer vi fra? Hvor går vi hen? Også Kirken bryter barrierene og kommer ut til folk flest. Små gudstjenester legges daglig ut på nettet. Nå, i nødens stund, gjør kirken seg tilgjengelig på sosiale medier, påpeker han.

Samtidig gleder han seg over at pester nå tar initiativ til å lære sykepleiere og andre å be «Fader Vår» med mennesker som er syke, kanskje gi dem nattverden og lyse velsignelsen. I nødstid kan vi bruke prinsippet om at alle kristne kan være prester om det trengs. Kirken må være der folk er. Det kan bli bestemmende for kirkens videre eksistens i Norge.

– Hva fikk deg til å skrive dette diktet?

– Jeg har selv hørt en historie om to personer som satt på skipssiden natten da fergen «Estonia» sank i Østersjøen. De tok hverandre i hånden og lovet å møte hverandre på en kafé i Stockholm når dette var over. Og det gjorde de. Vi må gi hverandre håp. Også holde frem det kristne håpet om at vi skal møtes igjen bak døden.

Svaret på hva som er viktig, har vi allerede. Intet er viktigere enn å elske hverandre. Vi er elsket av Gud. Da skylder vi å elske hverandre. Jesus gikk selv foran som et godt eksempel. Han gjorde noe så spesielt som å vaske disiplenes føtter før han ble korsfestet.

Bærer byrder

– Jesus solidariserte seg med oss, bar våre byrder og var i nærkontakt med de sårbare. Utfordringen for oss alle er å bære hverandres byrder. Noen går i karantene for å hindre at eldre får en smertefull død. Andre handler for naboen eller stiller på sykehus for å motta de syke. Det er en måte å følge i Jesu fotspor på, sier Hans-Olav Mørk.

– Hva har stillhet og retreat betydd for deg?

– Stillhet og retreat har blitt som knagger i livet mitt, noe alt henger på, som med et bilde. Retreatbevegelsen har medarbeidere og husfolk som er med på å formidle Guds kjærlighet og nåde, sier han.

Ofte lytter husfolket til menneskers krevende utfordringer og de formidler Guds kjærlighet på en konkret og jordnær måte. Han har selv gått til dekkede bord og følt seg velkommen uten krav.

Løftet opp

– Jeg hadde vært gateprest i seks år da jeg kom til min første retreat. Det var på Tomasgården. Jeg var sliten, men gjennom hvilen og fellesskapet ble jeg løftet opp. Det betydde mye. Med årene har retreat blitt faste punkter i livet, og jeg har flere ganger tatt hele familien med.

– Hva betyr mest for deg i disse dager?

– Det betyr mye for meg å være nær de jeg er glad i, selv om kontakten bare kan foregå på telefon. Det gir dyp mening å jobbe i Bibelselskapet. Vi oversetter Lukas-evangeliet til norsk dagligtale, så folk flest kan gripe teksten. Vi skal blant annet prøve teksten ut i flere fengsler, sier han.

Han vet det er mange der som sliter med å lese og skrive. Det kan faktisk gjelde så mange som 30 prosent av befolkningen. Det er et langsiktig arbeid.

– Jeg tror vi skal komme gjennom denne krisen. Men allerede nå er det viktig å jobbe for fullt med å formidle det vi alle lengter etter: en kjærlighet som bærer. Det formidler Lukas til oss, ikke minst i fortellingene om den barmhjertige samaritan, som brydde seg og bar et menneske som lå nede. Alle trenger håp. Det må vi dele med hverandre nå, sier Hans-Olav Mørk.

Billedtekst: Det er stille på Lia nå. Men bønner blir regelmessig bedt og Gud er der fortsatt.