Påske i bønnens tegn

Årets påske er ekstraordinær. Vi lever i ettertankens tid. Påsken rommer til vanlig både sorg og glede. Nå gir krigen i Ukraina påsken en ny dimensjon. Vi kan ikke annet enn å rope til Gud i bønn.

Ukrainske flyktninger strømmet til Mariakirken i Bergen i dagene etter at mange av dem ble innlosjert på Orion hotell sentralt i byen. Sokneprest Beate Iren Lerdahl så raskt behovet og bestemte at kirken skulle åpnes noen timer hver formiddag for flyktningene. Det viktigste for flyktningene, er å få komme til kirken for å be.

Kontraster

Påsken er full av kontraster. De blir de flere av i år. Først markerer palmesøndag en hyllest av Jesus. Men han rir jo inn i Jerusalem på noe så svakt som en eselfole. Hvordan kan en mektig mann gjøre noe slikt?

Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og få ham drept. I alt dette samler Jesus disiplene til påskemåltid. Der, midt under måltidet, sier Jesus noen ord mens han bryter brødet, som stadig betyr noe for oss: «Ta imot, dette er min kropp». Så tar han et beger, takker, gir dem og sier: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utløst for mange».

Konkret tegn

For oss er brød og vin stadig synlige tegn på Guds gave til oss. Tegn som er utrolig konkrete.

Vi gripes av dramatikken i lidelseshistorien. Jesus trygler jo om å slippe, la denne kalk gå forbi. Så menneskelig var han. Men han ble tatt til fange, forhørt og sviktet. Og når han dør, kjennes det som alt rakner.

Oppstandelsen er så overraskende at vi strever med å tro den. Der, ved graven, sitter en ung mann og sier til kvinnene: «Vær ikke forferdet! Dere letter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Gå og si til disiplene at han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham».

Endret spillereglene

Jostein Ørum skriver i andaktsboken «Telle dager» at Jesus med dette har endret spillereglene. «Fram til påsken gjaldt den gamle pakt. Gud holdt sin del av avtalen når menneskene overholdt sin. Nå inngår vi i en ny avtale. Den er ikke lenger et samarbeidsprosjekt mellom Gud og mennesker. Nå hviler den kun på Jesus. Den nye pakten er Jesu ansvar», skriver Ørum.

I 2022 kan vi møte påsken med takk og bønn. Takke for det Jesus har gjort. Og samtidig sukke og be om at Gud må være et vern, en klippe, en borg til frelse. Midt i dødens verden.