Med Gud som livets plattform

Få har betydd så mye bak i kulissene for retreatbevegelsen og sentrale kirkelige organisasjoner i Norge som Thor-Arne Prøis. Helt fra den spede begynnelse har han fulgt både Sandom Retreatsenter og Lia Gård.

– Karsten Isachsen dro meg med til Sandom første gang. Jeg tror det var i 1969 eller 1970. Jeg var med i ledergruppen i ungdomsklubben han drev på Majorstua. Vi unge fikk oppleve et slags miniretreat med vanlig døgnrytme samtidig som vi hadde vårt eget opplegg, forteller Thor-Arne Prøis.

Edin Løvås ledet Sandom den gang. Han hadde akkurat fått med seg Lisbeth Johnson og to andre kvinnelige medhjelpere, som kommunitet og husfolk. Ungdommene var på Sandom flere ganger. Thor-Arne studerte juss og gikk etter hvert inn i styret for Sandom.

Natt og dag

– Jeg husker jeg var med på etablere Nord-Sandom der husfolket skulle bo. Siden jeg jobbet i et bilutleiefirma i fritiden, fikk jeg låne en lastebil. Vi hadde kommet over et hus ved Segalstad bru i Gausdal, som vi skulle demontere og kjøre til Sandom. Jeg kjørte i ett fra fredag ettermiddag til mandag morgen, sier Thor-Arne Prøis.

Mens andre lastet på og av bjelker, bord, vinduer og dører som var nøye merket, sov Thor-Arne i førerhuset før neste tur. Edin Løvås’ sønn, Trond, sørget for kaffe og mat mens de kjørte. Det gikk i ett natt og dag.

Snart fikk han kontakt med Ingeborg og Sigmund Bø og fikk sans for deres visjoner om familieretreat. Seks påsker tok ekteparet Lisa og Thor-Arne Prøis med seg barna sine på påskeretreat. Da Nylia skulle bygges, var han med på å få til et opplegg med skattefrie gaver for de som støttet reisingen.

Sentrale verdier

– Hva har stillhet og retreat betydd for deg gjennom årene?

– Retreat har vært en form som jeg personlig har hatt mye glede av. I en stressende hverdag gir det mening å roe ned og reflektere over sentrale verdier i livet. Her var oppbyggelse og fellesskap på samme tid. Retreatene betydde også mye for ledergruppen i ungdomsklubben «Hamna».

– Hva har du gjort gjennom livet?

– Ferdig utdannet arbeidet jeg som advokat et og et halvt år. Så ble jeg hentet inn av Oslo Indremisjon, som senere skiftet navn til Kirkens Bymisjon, for å etablere et innkjøpssamvirke for flere diakonale institusjoner. Jeg ble etter hvert administrasjonssjef i organisasjonen og var med på å etablere Kirkens Bymisjon flere byer rundt om i Norge, forteller Thor-Arne Prøis.

I 1993 gikk han over til Kirkens Nødhjelp og var stedlig representant i Pakistan og Afghanistan i fire år. Deretter var han i to år tilbake i Kirkens Bymisjon og fungerte og som generalsekretær en periode. Så fulgte oppdrag for Kirkens Nødhjelp i Makedonia og Kosovo før han gikk inn som direktør for Act Alliance, Det Lutherske Verdensforbund og Kirkenes Verdensråds organisasjon for koordinering av den internasjonale kirkes humanitære arbeid over hele verden.

– Fra 2005 arbeidet jeg i fire år for Kirkens Nødhjelp i Sudan. Da hadde det vært nok arbeid i utlandet og jeg tok jobben som kirkeverge i Frogn frem til 2015, opplyser Thor-Arne Prøis.

Han er i dag 72 år gammel og bor på Ljan i Oslo.

Plattform i mitt liv

– Hva har Gud betydd for deg i ditt daglige liv?

– Gud er en plattform i mitt liv. Stadig er forholdet til ham fremme i min bevissthet. Jeg leser ofte Bibelen om morgenen. De siste fem årene har jeg to ganger lest meg gjennom Norsk Bibelverk og arbeidet mer grundig med bibeltekstene, forteller Thor-Arne Prøis.

– Hvordan har tiden med korona og stengte kirker påvirket deg?

– Lisa fikk tidlig noen symptomer, men om det var korona, vet vi ikke. Vi har levd for oss selv og har først i det siste åpnet for barn og barnebarn. Jeg er imponert over kreativiteten i vår lokale kirke. Om alle som har fulgt kirken via nettet, hadde vært i kirken, hadde vi fylt kirken fem ganger. Påske har vi feiret, men den ble svært annerledes i år, sier Thor-Arne Prøis.