Håpet bærer oss
Pandemien virker inn på oss. Faren for å bli smittet og uventede restriksjoner virker inn på alle. Negative nyheter og nye pålegg skaper uro i enkeltmenneskers sinn. Hvordan skal vi klare oss gjennom alt dette?
– Jeg klarer meg. Kanskje fordi jeg er vant til å være alene. Men det var skremmende å oppleve at tiltakslysten forsvant i perioder. Den er jo en motivasjon og en kraft som hjelper meg å komme i gang. Plutselig ble jeg bare sittende, forteller pensjonert prest Berit M. Andersen.
Hun er snart 80 år gammel, bor sentralt i Bergen og har vært prest i byen i mange år. Fra 2001 til 2011 var hun domprost i Stavanger.
Berit tror den mentale virkningen korona-pandemien har hatt på befolkningen ennå ikke er gått opp for oss. Hun er selv fortrolig med datateknikken og mobiltelefonen, men registrerer at mange eldre ikke er det. Dermed blir de lett svært isolert. Mange er deprimert.
Tro er helsevern
– Myndighetene har klassifisert alt som har med tro og livssyn å gjøre som kultur, fritidsbeskjeftigelse og underholdning. Tro har med samfunnskritisk helsevern å gjøre. Myndighetene har fratatt kirken muligheten til å være en mental kraft i denne krisetiden. Det må komme frem når håndteringen av denne pandemien skal evalueres, sier Berit M. Andersen.
Hun er selv glad for å ha en grandnevø boende hos seg noen dager i uken. Han tar samfunnsfaglig påbygning på en av byens videregående skoler. Berit står opp og lager frokost og matpakke til han hver morgen. Det hjelper henne å komme i gang med dagen.
Berit har i mange år gledet seg over stillhet, retreat og pileprimsvandring. Stillhet kobler henne til livskilden. Selv midt i byen kan hun finne oaser av stillhet.
Håp fremmer livskrefter
– Hva tror du håpet betyr for oss i tider som dette?
– For meg har håpet en vid betydning. Det dreier seg om mer enn håp om et liv etter døden. Vi har håp også for vårt liv på jorden. Håpet gir mening, retning og mål. Det er et lys som fremmer livskrefter i oss. Under sykdom og kriser understøtter håpet livskreftene, sier Berit M. Andersen.
Hennes far ble tatt til fange av tyskerne under krigen og sendt til Sachsenhausen. Han kom hjem til Norge med de hvite bussene og fortalte at fangene hele tiden bevisst jobbet med å holde motet oppe hos hverandre. Tommel opp, var et tegn de brukte.
– Håp handler om å støtte og hjelpe hverandre. Velferdssamfunnet er bygd på noe av denne visjonen om å hjelpe hverandre. Forsvinner viljen til å dele, ødelegger vi mye av denne samfunnsmodellen, mener hun.
Holde ut
Paulus skrev i rom 12 v. 12: «Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen.» Hva tror du hans ord kan bety i dagens situasjon?
– Vi mennesker er ikke så tålmodige. Tro handler om å holde ut, sa Notto R. Thelle en gang. Vi kan hjelpe hverandre til å holde motet oppe ved å skrive brev eller ta en telefon. Vi trenger sosialt nærvær og det nærværet er kritisk mangelvare i dag.
– Hva kan bønnen bety for oss?
– Mitt bønneliv har variert gjennom livets ulike faser. Som ung var jeg reservert og sjenert og snakket ikke så mye. Da var det å kunne betro seg til Gud, en hjelp. Nå når jeg er eldre, er alene og har tid, er det likevel ikke alltid like lett å fokusere og finne indre ro til å snakke med Gud. Men jeg tror ikke vi alltid trenger å snakke. Derfor har jeg stor tro på den ordløse bønn. Gud er der og hører våre sukk. Jeg ber ofte når jeg går, uten alltid å være det bevisst. En tanke for noe eller noen, rettet mot Gud. Tidebønner har blitt viktigere for meg. Gud er en livsnerve i livet og er der om jeg sier mye eller lite. Det er min tro, sier Berit M. Andersen.