Historikk - retreat i Norge

Denne artikkelen stod første gang på trykk i tidsskriftet Over Alt nr 1-2/2005, et nummer viet 50-årsjubileet for Sandom retreatsenter og retreatbevegelsen i Norge. En noe lengre versjon finnes i jubileumsboken I stillhet og tillit (Verbum 2005).

Av Knut Grønvik

Midt på sommeren 1955, i dagene 5. til 8. juli, møttes en håndfull yngre menn til den første retreaten på Sandom. De brukte det fraflyttede småbruket slik det stod, men fylte det fra første stund med den Kristus-konsentrasjonen som alltid har vært Sandom-retreatenes kjennetegn. «Vi skal også leve med ham.» Disse ordene fra Romerbrevet var den første retreatens tema. Nattverd ble feiret hver morgen. Det var satt av tid for ensom bønn og felles bønn. Man tok et tak med praktisk arbeid. På ettermiddagen var det bibeltime. Grunntrekkene i dagens retreater på Sandom og de andre stedene som har hentet sin inspirasjon der, anes allerede. Men bibeltimen ble tidlig strøket. «Her er ingen predikanter, bare brødre,» lød parolen.

Enda det faktisk var predikanter de var, de fleste av dem. Disippelkretsen, som de kalte seg, bestod for det meste av predikanter i Det norske Misjonsforbund, og noen ivrige lekfolk med samme kirketilhørighet. Det var frikirkelige og lavkirkelige vekkelseskristne som hentet fram den gamle, klassiske fromhetstradisjonen og ble plogspissen for den tverrkirkelige norske retreatbevegelsen som deres spede initiativ er blitt til i dag.

De fikk det ikke lett. Disippelkretsen ble uglesett og motarbeidet i sitt eget kirkesamfunn, og sett på som noen særinger fra mer etablert kirkelig hold. Retreat var noe fremmed. Meditasjon noe skummelt. Liturgier noe livsfjernt. Klosteraktige livsformer noe mistenkelig. Det gikk sakte med oppslutningen fra kristne flest. I tjuefem år var det vesle, ombygde småbruket i Ottadalen Norges eneste retreatsted. Ikke før i 1980 fikk Sandom sin første avlegger, Tomasgården, på et enda mindre småbruk på Kornsjø ved Halden. Omtrent samtidig begynte Lia gård med sine familieretreater, på et større, men desto mer avsides gårdsbruk ved Koppang.

I dag er nye tjuefem år gått. Veksten i retreatbevegelsen er påtakelig. Omkring 10 steder i Norge drives for tiden med retreat som sitt mest sentrale tilbud. De aller fleste av disse har hentet sin inspirasjon fra Sandom og den retreatformen som utviklet seg der.

I jubileumsåret for 50 år med tverrkirkelig retreat i Norge, framstår retreatbevegelsen som en viktig ressurs både for Den norske kirke og andre kirkesamfunn. I 1999 satte Kirkemøtet fokus vår tids åndelige lengsel. I tiden etter er retreat og den spiritualitet som næres ved retreatstedene i økende grad blitt tatt på alvor i kirkens møte med denne lengselen. I 2005 begynner mer enn 40 norske prester på Presteforeningens etterutdanningskurs i åndelig veiledning – med retreat som en viktig del av kursets gang. De kan takke noen frikirkelige vekkelsespredikanter fra 1950-tallet for at noe slikt nå kan gjennomføres her i landet.

Kanskje dette er veien?

Et halvt år før den første retreaten, en kveld i oktober 1954, var Disippelkretsen første gang samlet til konstituerende møte. Åtte brødre talte åpent sammen. De lengtet etter å leve i Jesu nærhet, etter å bli forvandlet i samværet med den oppstandne. De kom alle til kort i dette stykket, og innså behovet for regler og disiplin i sitt åndelige liv. De trengte å stå sammen og hjelpe hverandre til å bli Jesu sanne etterfølgere om de også skulle kunne gjøre andre til disipler.

Denne kvelden gjorde de et vågalt vedtak. De dannet et økumenisk ordensbrorskap på Bibelens grunn. Reglene de skulle følge, var disse:

1.Bønn og bibellesning – minst en halv time hver dag
2.Ensomhet – til betraktning av Kristus en dag i uken
3.Nattverd – hver måned, helst oftere
4.Sjelesorg – hvert kvartal. Skrifte eller samtale om personlige vanskeligheter
5.Retreat – minst 4 dager sammenhengende hvert år
6.Tiende – til Guds sak. Halvparten til ordenen
«Reglene har ingen religiøs verdi innfor Gud i seg selv, men de har stor praktisk verdi for vårt åndelige liv, fordi de setter oss i kontakt med Guds nådestrømmer, som alene kan danne og forme oss,» noterte de åtte i sitt referat.

Pådriver, ideolog og samlende skikkelse var Edin Løvås. Han var midt i trettiårene, men hadde allerede bak seg 15 år som omreisende forkynner, og visste hvor skoen trykket i predikanters og andre kristnes fromhetsliv. Personlige kriser, både i familen og i yrket, hadde ført til at han søkte dypere i den gamle, felleskirkelige åndelige arv. I jobben var han fyrig evangelist. I fritiden leste han kristne mystikere. Selv sporer han røttene til retreatinteressen helt tilbake til sine første dager som nyomvendt, da han fikk heftet Ham selvav amerikanske A. B. Simpson i hendene: «Det er Kristus; det er ham selv. Det er Jesu Kristi person vi behøver.»

Som ung mann hadde også Edin – man er på fornavn med den mannen – hatt en av sine mystiske opplevelser. Han hadde sett Jesus Kristus med sine egne øyne, som en lysende skikkelse i rommet. I 1946, året etter krigen, bad han en dag Gud om å få en nøkkel til vekkelse i en ny tidsepoke. Da fikk han et annet syn. En setning kom dalende ned fra himmelen. Den stod liksom skrevet i rommet foran ham, forteller Edin, og den lød: «Vår tid trenger Kristus-disipler.» Den gangen var disippelbegrepet ute. Ingen moderne kristen i takt med sin tid ville snakke så gammelmodig om hva det var å følge Jesus. Ikke desto mindre vokste setningen til en visjon i den unge predikanten. Fire år senere fant den sitt språk i hans første bok: Kanskje dette er veien?

Med Edins sedvanlige sans for streng disposisjon og knappe former, byr boken på kapitlene: Med Mesteren, Som Mesteren, Om Mesteren og For Mesteren. Den handler med andre ord om å leve i Jesu nærhet, slik Disippelkretsen lengtet etter, om å følge Jesus, lære av ham og ligne ham, om være Jesu vitner og vinne nye disipler, og om å tjene ham i livet – eller som Edin senere uttrykte det: identifisere seg med Jesu interesser i verden. Allerede her, mellom disse permene, var de knaggene Edin Løvås senere har hengt sitt budskap på, spikret fast. Visjonen var i ferd med å bli et gjennomarbeidet program. Begrepet Kristusmystikk hadde den ennå ikke tretti år gamle frikirkebroderen allerede gjort til sitt. Meditasjon likeså.

Boken ble ingen suksess da den kom ut. Da Edin fylte 75 år i 1995 kom den imidlertid ut på nytt, med den tittelen en moderne ung forkynner på 1940-tallet ikke våget bruke: Vår tid trenger Kristus-disipler. Sandomstiftelsen og Misjonsforbundet stod sammen om utgivelsen. I forordet, ført i pennen av undertegnede, understrekes det at nyutgivelsen ikke bare skjedde for å glede en gammel mann på fødselsdagen, men fordi visjonen fremdeles er gyldig, og nettopp i vår tid har gode sjanser for å slå igjennom på bredere front. Femti år etter den første retreaten på Sandom, og nesten seksti år etter at gründeren fikk sin visjon, er det mange som svarer: Ja! Dette er veien! Den går inn i det personlige disippelforholdet i kretsen rundt Mesteren og sammen med Ham selv ut i verden. Veien som Jesu disippel svinger derfor jevnlig innom en retreat.

Det nye, spennende ordet

Ordet retreat glimrer likevel med sitt fravær i retreatgründerens første bok. Men om ikke selve ordet ennå var blitt en del av vokabularet, er saken der, tydelig nok: «Den som i dag vil hengi seg til åndelig fordypelse og betraktende bønn, må bryte med grunnstemningen i sin egen tid, og ofte også med forholdene i det kristne miljø han lever i. Han må finne en ny livsrytme.» Den farligste fienden for dem som vil oppleve den oppstandnes nærvær finner vi, ifølge Edin i etterkrigsårene, «i selve den moderne sivilisasjons grunnstemning, i jaget, larmen og massementaliteten.» Det er mer enn femti år siden, og analysen er ikke blitt mindre aktuell. «Vi trenger stillhetens ånd.» Dette er medisinen Edin Løvås skriver ut. «Den våkne levende stillhet, den som ble til i det øyeblikk disiplene oppdaget at den oppstandne stod midt iblant dem.»

For brødrene som dannet Disippelkretsen, var retreat fra første stund det nye, spennende ordet. Ikke alle likte den engelske klangen. Men her gjaldt det å føye seg inn i en internasjonal trend der retreat for lengst var et innarbeidet begrep. De kjente til retreatsteder i utlandet, og drømte selv om å etablere et retreathjem i Norge. Dette var Disippelkretsens store, samlende sak – og Sandom stedet de samlet seg om.

Beliggenheten i Ottadalen var ideell, syntes de. Riksveien mot Stryn var akkurat lagt om. Småbruket i skyggen av Lomskollen lå også skjermet mot trafikken, tett ved vakker veistrekning, og med god avstand til nærmeste nabo. Husene var i dårlig stand. Men låven var rommelig. Den kunne bli gjestehus. Godt både for selgeren, «den bedende fjellbonden» Fredrik Botten, og for kjøperne var det at stedet allerede var et bønnens hus – og det skulle det forbli.

Til den første retreaten i 1955 leide brødrene det gamle bruket, og brukte det som det var. Innen neste sommer hadde de kjøpt det. Prisen var gunstig, 18 500 kroner for hus og førti mål grunn. For Disippelkretsen var det likevel mye. Men vennekretsen rundt de mest ihuga disiplene var i vekst, og sammen med dem kunne de slå til. Bruket ble deres, og navnet ble Sandom Retreathjem. Ulempen var at Disippelkretsens navn ikke ble med. Men fordelen var at navnet Sandom også kunne brukes alene. Det ville forenkle omtalen og gjøre stedet til et begrep. Slik resonnerte de. Med rette.

Fra Genève til Ottadalen

Sandom er blitt et begrep. Retreat-begrepet, derimot, ble et ord som fremdeles, femti år senere, oppleves fremmed for norske kristne flest. Mange assosierer det med rekreasjon for syke og svake, og i alle fall ikke noe man trenger som en del av det «normale kristenliv», som et ledd i radikalt disippelskap, slik Edin og hans venner så det for seg. Noen, ikke minst i katolske kretser, snakker heller om retrett. For andre smaker denne fornorskede formen av ordet for mye av å gi opp kampen og vende nesa hjem. Den språkstriden, hvor for øvrig Norsk Språkråd i tur og orden har anbefalt Sandom den engelske versjonen og St Joseph-søstrene den norske, vil man nok måtte leve med de neste femti årene også.

Uansett språk og ordvalg er det likevel et faktum at Disippelkretsen stod i en internasjonal og økumenisk strøm, der retreat og «tilliggende herligheter» som meditasjon, kommunitetsliv og liturgisk nybrottsarbeid hørte til dagens orden. En av forbindelseslinjene gikk like til Kirkenes Verdensråd i Genève. Den økumeniske bevegelsen var ennå ung og entusiastisk. Internasjonale arbeidsleirer var en del av strategien for enhet og forståelse mellom kristne fra ulike konfesjoner. Det lille økumeniske brorskapet og det eksotiske småbruket i den norske fjellheimen vakte Verdensrådets interesse, og i juli 1957 var den første arbeidsleiren på Sandom i gang. 25 unge voksne idealister fra en rekke land over hele kloden drasset sine ryggsekker innover den idylliske grusvegen langs Ottaelva og slo opp sine telt på jordet der Nord-Sandom ligger i dag. Fire uker levde de sammen i veksling mellom bønn og arbeid. I kapellet nede i stallen feiret de daglig nattverd. Sammen med Disippelkretsens ivrigste jobbet de energisk både med å reparere husene og med sitt forhold til Kristus. Tre slike leirer ble holdt, den siste i 1963.

En annen viktig internasjonal tråd var den som knyttet Disippelkretsen og Sandom til kommuniteter på kontinentet og andre steder. En rekke nye, evangeliske og økumeniske kommuniteter og klosterfellesskap var blitt til i Europa under og like etter krigen. Ett av dem var brødrene som samlet seg rundt broder Roger i Taizé for å be for fred og forsoning. Lenge før dette fellesskapet ble en magnet som tiltrakk seg tusener av søkende europeisk ungdom, hadde Edin og hans venner tatt opp kontakten med brødrene der. Et besøk i den franske landsbyen der de fikk delta i Taizé-fellesskapets gudstjenesteliv, gav sterke impulser. Flere toner fra Taizé trillet med årene inn i Sandoms liturgi. Kontakten er holdt ved like gjennom alle de femti årene. Siden 80-tallet har Tomasgården arrangert årlige turer dit. Lia gård har hvert år besøk av en bror fra Taizé til en retreat for ungdom. En evangelisk søsterkommunitet i det gamle klosteret Grandchamps i Sveits ble en annen inspirasjonskilde. Edins erfaringer fra en retreat hos dem kan ennå spores i Sandom-retreaten. Musikk til måltidene. Avslappet atmosfære. Ikke anstreng deg for å få noe fra Gud!

Internasjonal liturgi-inspirasjon

Ikke anstreng deg. Ganske tidlig kom Disippelkretsen også i gang med å utvikle en liturgi til bruk på retreatene. I det åndelige miljøet de kom fra, var liturgier stemplet som død religiøsitet og noe katolsk og derfor suspekt. Ikke desto mindre gikk brødrene raskt trøtte av sine egne ord når de skulle be sammen mange ganger om dagen. Bønnene ble fort til små prekener, og bønnemøtene ble anstrengelse, ikke hvile og fordypning.

Også i liturgiarbeidet kom de internasjonale kontaktene til nytte. En kveker fra USA gav de frikirkelige og bibelglade brødrene råd om å skape en liturgi der de kunne be Guds ord, synge Guds ord, lese det i veksellesning, bruke det i takk og tilbedelse. Men ettersom de også ønsket fri bønn, kunne de lage åpne rom for dette mellom de faste ordene – og fylle rommet med egne ord når inspirasjonen meldte seg. Andre tider kunne de hvile i liturgien.

Så satte de seg til med Bibelen. Ord som stod sentralt i Disippelkretsens tenkning, ble bygget om til bønn og lovprisning. I stallen som var tatt i bruk til kapell, lå hestemøkka ennå klint mellom tømmerstokkene. Der samlet de seg rundt et gammelt kjøkkenbord med hvit duk og prøvde liturgien ut, før de satte seg ved skrivebordet for å endre og forbedre. Mye formulerte de selv, med basis i Bibelen. Men liturgiarbeidet bar også preg av at Norge var for lite. Fra en søsterkommunitet helt sør i Frankrike hentet de saligprisningene sunget som vekselsang til en russisk melodi. Davidssalmer ble sunget med toner fra Taizé om morgenen og gregorianske melodier om kvelden. De brevvekslet med det liturgisk nyskapende Iona-fellesskapet på vestkysten av Skottland. Bønner fra ortodokse liturgier fikk plass. Katolske bønnebøker var en annen inspirasjonskilde.

Sandom-liturgien ble et speil av både den norske og den internasjonale sammenhengen Disippelkretsen hørte til i. Lavkirkelig bibelfromhet ble transponert til forkynnende liturgiske bønner. Klassiske tidebønnstradisjoner dannet rammeverk. Ord og toner fra det verdensvide økumeniske fellesskapet kom med. Samtidig gjenspeiler liturgien Sandoms helt spesielle Jesus-fokus, og det til de grader at treenighetsformler, som det finnes flust av i klassiske liturgier, i en lang periode var helt blendet ut. Liturgien har vært i stadig utvikling, og er blitt endret og forbedret etter som årene har gått. I den siste revisjonen fra 1990-tallet har også Faderen og Ånden, i tråd med felleskirkelig skikk, fått sin rettmessige plass ved siden av Sønnen – i åpningshilsenen ved gudstjenesten hver morgen.

Disippelkretsen hentet økumenisk inspirasjon til sine liturgier og sitt liv. Samtidig ble den, og Sandom Retreathjem, en økumenisk kraft.

Edin og flere fra kretsen var blant de som tok initiativ til den første norske Bønneuken for kristen enhet. De samarbeidet blant annet med Norske Studenters Kristelige Forbund, som på den tiden var inne i en svært så bekjennelsesbevisst og høykirkelig periode. Også bønnefellesskapet Oremus, et slags luthersk motstykke til Disippelkretsen, var pådrivere for saken. Sammen sendte de ut et opprop for kristen enhet og inviterte til bønneuke i Oslo Domkirke i januar 1962.

Mot slutten av 1980-tallet omfattet den norske retreatbevegelsen fire forskjellige retreatsteder. Hvert av dem sendte ut sitt eget nyhetsbrev til venner. Inntil da hadde Rundbrevet fra Sandom også vært et organ for teologisk og ideologisk profilering av retreat. Edin hadde skrevet jevnt og trutt, fra måned til måned i årevis. Nå var han gått av, og behovet oppstått for et felles tidsskrift som kunne målbære visjonen og bidra til å holde bevegelsen sammen.

Resultatet ble «Over Alt». Et tidsskrift for bønn, meditasjon og Kristusmystikk. Eid og drevet i fellesskap av Sandom, Tomasgården, Lia gård og den nystartede Peterstiftelsen. Redaktør var den unge teologen Sven Giljebrekke, som stod i spissen for det fortsatt ferske retreatarbeidet på Kornsjø.

Tidsskriftet var erklært økumenisk fra første nummer i 1988. En referansegruppe ble satt sammen av retreatinteresserte ledere fra en rekke kirkesamfunn. Når de møttes, satt en gresk-ortodoks fader og en katolsk søster sammen med folk fra Den norske kirke og flere firkirker rundt samme bord, og i samme bønnerom. Dette må, ved siden av Bibelselskapet, ha vært det til da bredest sammensatte økumeniske forum i Norge. Heller ikke Norges Kristne Råd, som kom til noen år senere, favner videre.

Økumenikken ligger i selve kjernen av retreat. Retreatens innerste vesen er bønn. Man samles ikke for å uveksle meninger eller drøfte teologiske spørsmål, så viktig dette enn kan være i andre fora. På en retreat kommer man sammen for å nærme seg Jesus Kristus, han som er alle kristnes samlende sentrum, hodet for legemet. Ulike kristne tradisjoner tegner ulike bilder av ham, for de ser ham fra hver sin kant. Men Kristus er og blir den samme, og jo mer vi nærmer oss ham, jo nærmere kommer vi også hverandre. Utallige retreatgjester har erfart det. Sandom var ett av de første stedene i Norge der man utforsket bønnens vei til kristen enhet.

Tidlig på 1960-tallet stod Retreathjemmet klart, som et fysisk uttrykk for den enhet og Kristus-konsentrasjon Disippelkretsen ønsket å fremme. Husene var pusset opp og bygd om av hundrevis av hender fra de forskjelligste kirkesamfunn verden rundt. Liturgien i det daglige bønnelivet var snekret sammen av materiale fra ulike tradisjoner rundt et reisverk av Bibelens ord, det som alle kristne bygger sin tro på. Og de som levde der og bad de daglige bønnene, var mennesker fra ulike land og med mang en kirkelig bakgrunn.

I 1963 var både kapellet og husfolket klare til kontinuerlig drift, vinter som sommer. 4. august ble det nye og lenge etterlengtede kapellet innviet. Det lå i den gamle låven, nå ombygd til «Stillhetens hus». Denne dagen ble tausheten brutt av en glad prosesjon som toget syngende inn med Bibelen, nattverdkalken, fatet og lysestakene. I midten av rommet stod alteret der lys, kalk og disk skulle synliggjøre den oppstandnes nærvær. Gjennom det store vinduet kunne øynene løftes mot fjellene og hjertet mot ham som skapte dem.

Sandom levde. Gjester kom nedtrykte og slitne og reiste vederkveget og trosstyrket etter å ha møtt Herren. Husfolket fant sin livsrytme. Gudstjenster ble feiret og tidebønner bedt enten de hadde gjester eller ei. Optimismen rådet.

Inntil krakket kom.

En bitter personstrid førte i 1965 kort fortalt til at Disippelkretsen ble oppløst og Sandom Retreathjem stengt. Elleve år var gått siden de åtte brødrene dannet sin orden og drømte om retreat. Drømmen var med årene blitt velsignet virkelighet. Nå var den bare forbannet dikt.

I to år lå Sandom øde og forlatt. Så en dag kommer Edin tilbake, sammen med en gruppe misjonsforbundsfolk fra Värmland i Sverige. Da skjer det igjen. Husene er ikke tomme! Kristi kraftfulle nærvær fyller rommet når de samler seg i kapellet. Sannelig, Herren er på dette sted! Det ble denne flokken av svenske søsken som fikk Sandom på fote igjen. En ny stiftelse ble dannet for å ta hånd om de formelle sidene av driften. Navnet ble endret til det mer tidsriktige Sandom Retreatsenter. Det varte ikke mange årene før interessen vokste, og folk som søkte stillhetens ånd, igjen banket på det gamle småbrukets dører.

Det var ingen tilfeldighet at nødhjelpen for det skadeskutte retreatarbeidet kom fra Sverige. I mer enn ti år var det hos broderfolket Edin hadde tjent til livets opphold som omreisende predikant. Han var avhengig av å reise dit noen ville høre ham. I Norge stengte Misjonskirkene mot slutten av 1950-tallet dørene for Edin og hans budskap. I Sverige slapp det samme kirkesamfunnet ham til på talerstolene. Der kunne han fritt undervise om disippelskap og Jesusmeditasjon, retreat og alt det andre hans tidligere norske kolleger var skeptiske til.

Den 7. november 1959 kunne man lese dette på lederplass i Misjonsbladet: «La det være sagt så tydelig som mulig her i DNMs organ: Hverken Disippelkretsen eller Retreathjemmet har noe med Det Norske Misjonsforbund å gjøre.»Artikkelen viser videre til en erklæring Edin Løvås i sin tid som landsevangelist hadde avlagt «om at det ikke blir drevet noen agitasjon hverken for Disippelkretsen eller Retreathjemmet innenfor forbundet». Det evangelist Løvås og hans kompanjonger hadde stelt i stand oppe i Ottadalen, kunne Misjonsforbundets ledelse ikke noe med, og ikke ville de ha noe med det å gjøre heller.

For hva var det misjonforbundslederne så? De så framveksten av noe som lignet et kloster. De så liturgier, de hørte om meditasjon, en fremmed religiøs øvelse som også andre religioner satte høyt. Ordet mystikk var i omløp. Det gjorde ikke Sandom mindre mystisk. Kanskje var det likevel Disippelkretsens økumeniske praksis som var tyngst å svelge. Det var ille nok å hente impulser fra katolikker. Samarbeidet med Kirkenes Verdensråd var likevel verre. I Det Norske Misjonsforbund var det den såkalte allianseøkumenikken som rådde grunnen. Enhet måtte bygge på Ordet, intet annet. Svenska Missionsförbundet meldte seg inn i Kirkenes Verdensråd. I Norge lot man være. Den Evangeliske Allianse hadde i mer enn hundre år holdt den enhetsprofilen man her kunne identifisere seg med.

Skepsisen mot Sandom førte aldri til noen offisiell ekskludering av Edin eller hans medsammensvorne. Det var Edin Løvås selv som noen år tidligere hadde sagt opp sin faste stilling for å kunne stå til disposisjon for Retreathjemmet så ofte det trengtes. Inntekter til familien ville han skaffe på frilansbasis, gjennom frie kallelser, som det kaltes. For å kunne leve av dette, måtte han over kjølen, til et annet økumenisk klima. Svenskene hørte og lot seg begeistre av nordmannen med og hans budskap. Slik sett var det ikke mer enn rett og rimelig at noen av de som i ti år hadde hørt om kallet til radikalt disippelskap, tok ansvar for en ny start på Sandom. Edin fikk tilbake med renter for årene i utlendighet.

Svenske søsken, og ikke minst svenske søstre, har spilt og spiller fortsatt en vesentlig rolle for den norske retreatbevegelsen. Det var brødre som startet det hele, med Disippelkretsen. Først etter to år ble den åpnet for kvinner. Det var for det meste menn som styrte og ledet og talte retreatarbeidets sak. Men det var først og fremst og aller mest kvinner som var villige til å bo på Sandom. Det var mange flere kvinner enn menn som våget satse på det radikale livet og det daglige slitet et retreatsted krever.

Edin og hans venner drømte tidlig om en kommunitet, etter modell fra kommuniteter og retreatsteder på kontinentet. De så seg ikke selv i stand til å starte noe slikt, familiemenn som de var, men i 1959 var en liten søsterkommunitet i emning. Norsk Dameblad lagde reportasje om «protestantisk kloster» – med fokus på Disippelkretsens første kvinnelige medlem, «23 år gamle Reidun Sveen, norsk priorinne for en flokk kvinner som vier sitt liv til bønn og arbeid for Guds sak». Den spede kommunitetsspiren visnet etter kort tid. Når Morgenposten i 1962 rapporterer at «protestantisk kloster bygges i Lom», er det to menn som forsøker seg på ordensliv. Det forsøket kollapset snart etter, sammen med hele stedet.

Da Sandom likevel reiste seg igjen, og retreatdrømmen på nytt ble virkelighet, viste det seg at heller ikke drømmen om kommuniteter var død. I 1970 flyttet tre ugifte kvinner til retreatsenteret. Alle fra Sverige. De hadde dannet hva de kalte Apostelen Johannes’ Søsterskap. Det var alvorlige saker, med postulanttid og novisiat før fullt opptak i ordenen. Mindre enn ett år senere var det likevel lite igjen av kommunitetslivet. Bare den yngste av søstrene, 30 år gamle Lisbeth Johnson, ble igjen. Utover 1970-tallet var hun den stødige skikkelsen i retreatarbeidet. Edin kom og dro, som retreatleder. Lisbeth holdt seg på Sandom, som ankerkvinne i et husfolk som stadig skiftet.

For selv om kommunitetslivet aldri ble virkeliggjort, har noen hele tiden siden bodd og arbeidet på Sandom. Husfolk kaller de seg, et navn som også de andre retreatstedene har tatt i bruk for sine medarbeidere.

En gjest på retreat beveger seg mellom rommet sitt, kapellet, spisestue og peisestue. Her, foran kulissene, gjentar stadig underet seg. Gjester møter Jesus, blir velsignet og fornyet. Atmosfæren i retreatene er stille, men oftest også glad og lys. Husfolk på retreatstedene ånder inn den samme luften. De deltar i tidebønner og stille andakt, sitter til bords med gjestene og lytter til den samme musikken. Og når fornøyde og takknemlige gjester har dratt, enda en gang, kjenner også husfolket ofte på velsignelsen ved å jobbe med retreat.

Likevel, bak kulissene, ved kjøkkenbenken, på kontoret og i husfolkets dagligstue, kan atmosfæren også være temmelig omskiftelig. Mens gjester samler krefter hos ham som gir dem, kan husfolket slite tungt. Det ligger kamp bak den hvilen gjestene får. Både på Sandom og retreatstedene som siden er kommet til, er man det meste av tiden altfor få i husfolket til den krevende døgnet-rundt-jobben en retreat kan være. Man lever tett på hverandre. Gnisninger oppstår. Noen av dem fører til konflikter, oppbrudd og sår.

Gjennom årene har mange kommet og gått i husfolket på Sandom og andre steder. Noen drømte om det gode liv. De hadde vært gjester, og mente at på et retreatsted måtte det være velsignet å bo. For mange ble det slik, selv om de ikke ble lenge. Andre reiste skuffet. Livet som husfolk ble mer krevende enn de orket, både åndelig og sjelelig, fysisk og sosialt.

Bare for noen ganske få ble husfolklivet en langsiktig tilværelse. Lisbeth Johnson arbeidet i 17 år for Sandomstiftelsen, de fleste av dem der oppe i Ottadalen. Virve Tynnemark, også hun svensk, var midt i tjueårsalderen da hun kom til Sandom. Hun bodde og arbeidet på den vesle plassen under Lomskollen i mer enn ti av årene fra 1975 til 1990. Siden fortsatte hun like lenge som husfolk på Lia gård. Gjennom det meste av 80-tallet var også Bjørg Skartveit stødig, vennlig og stillferdig med i husfolket på Sandom, før også hennes vei gikk videre til Koppang.

Ekteparet Anne-Karin Apalseth og Steinar Hov flyttet inn i august 1992. Tre år senere sluttet Grete Svendsen seg til. I jubileumsåret teller husfolket på Sandom fem voksne og to barn. Det første retreatsenteret i Norge er stadig lite og sårbart, men femti år etter starten er det inne i sin hittil lengste periode med stabil bemanning. Ingen i det faste husfolket har sluttet de siste fem årene. Noen av dem har også begynt å slå røtter i bygda.

1970-årene var en gyllen tid for Sandom Retreatsenter. Stedet var fremdeles alene på markedet. Edin Løvås, gründeren, var ennå i sine beste år og ledet storparten av retreatene. Yngre folk stilte opp i styre og stell. Det ble bygget og utvidet. Og ikke minst: Det var vekkelsestider blant unge kristne.

Da Kanskje dette er veien? kom ut i 1950, mente rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo at boken lå tjuefem år forut for sin tid. Blar vi tjuefem år fram, finner vi Edin Løvås midt i Jesusvekkelsen som en av dens få åndelige fedre. Hans visjon, slik han beskrev den i sin første bok, var en disippelvekkelse lik den som brøt fram i Galilea: «radikal, voldsom og dyptgripende revolusjonær». Jesusvekkelsen, også kalt Jesusrevolusjonen, var kanskje det nærmeste initiativtakeren til Disippelkretsen kom til å se denne visjonen bli virkelighet. Stadig oftere labbet langhårede «Jesus freaks» inn på tunet på Sandom.

Jesusmeditasjonen man lærte og praktiserte der, stemte med grunntonen hos Jesusfolket. Jesus lever, her og nå! Vi er hans disipler, vi følger ham! Han elsker oss, vi elsker ham! Stadig flere unge fra Jesusgrupper rundt i landet oppdaget at Jesusmeditasjonen gav dem en dypere erfaring av den Mesteren de ønsket å følge. Jesusfolket fra Guds Fred-miljøet i Oslo hadde i mange år et eget rom på Sandom. Retreat var en del av det en skikkelig Jesusdisippel sørget for å få med seg.

Det var en hektisk og ekspansiv tid, ikke bare for husfolket og mange andre som tok tunge tak med bygging og daglig retreatdrift. Gjestetallet økte, år for år. Flere kom ofte tilbake til nye retreater. Noen av dem ble så begeistret for saken, både for kallet til disippelskap og for stillhet og meditasjon, at de dannet egne grupper rundt i landet. Retreatkretser, kalte de seg. Eller med disippelnavn som Johanneskretsen, Thomaskretsen og Timoteuskretsen. Man møttes til stille kvelder, Jesusmeditasjon og kjærlighetsmåltid etter mønster fra Sandom. Edin Løvås og Lisbeth Johnson fikk det travelt med å reise rundt for å rettlede og inspirere. Den indre ringen, Sandoms nye vennekrets, fulgte en felles plan for meditajson og bønn, og støttet retreatarbeidet med bønn, arbeid og penger.

Oppslutningen vokste, både om retreatene og om disippellivet de var en kilde til.

Noen av disippelkretsene drømte også om å starte nye retreatsteder. En testamentarisk gave gjorde det mulig for Andreasstiftelsen i Nord-Norge å bygge et retreatanlegg i samarbeid med Soltun Folkehøgskole. Mot slutten av 1970-årene flyttet så flere unge familier til Kornsjø, der Edin og hans Brita allerede bodde. De ville bygge disippelfellesskap. Men de ville også bygge et retreatsted. I 1982 kunne den unge gjengen invitere til første retreat på det gamle småbruket Fagerli ved Kornsjøen, helt på grensen til Sverige. Snart var det vakre, hvitmalte kapellet på plass på tunet, og Tomasgården kan nå se tilbake på 25 år med sammenhengende drift. Da Elin og Sven Giljebrekke flyttet midt på 90-tallet, ble det Ulla Käll, Margaretha Billhed og Kristin Krabberød Bakkevig som ledet arbeidet videre. Siden 1999 har så Kerstin og Paul Håkon Slaaen stått for stabiliteten i husfolket der.

Tomasgården er Sandoms nærmeste slektning, som et datterhus til moderhuset, eller kanskje bedre: en yngre søster. Begge stedene eies av Sandomstiftelsen. Den neste nære slektningen er Lia gård. Det var på Sandom Ingeborg og Sigmund Bø fikk gehør for sin tanke om å starte med familieretreater på den gamle slektsgården høyt oppe i lia over Storsjøen. Også der begynte de i det små tidlig på 1980-tallet. Med årene har søskenbarnet på Koppang vokst seg stor. Lia gård, med Herrens låve og det vakre, klosterlignende Nylia, er nå det største retreatanlegget i Norge. Til den nære Sandomfamilien hører også Peterstiftelsens Pilegrimsgård i Son og Johannesgården ved Lillehammer.

Den utvidede norske retreatfamilien teller enda flere. Ved Molde ligger Åkerlehaugen, inspirert fra Sandom, men også knyttet til Møre bispedømme. I Nordfjord finner vi Holmely, eid av Normisjon, som nylig har utviklet den første nynorske retreat-liturgien. Diakonissehuset på Lovisenberg i Oslo tilbyr flere ganger årlig «Stillhet midt i byen», har innredet et kapell spesielt for dette, og anlagt en stille hage. Diakonissehjemmet på Haraldsplass i Bergen er i gang med å etablere et retreathus der, og også ellers i landet er ulike retreatinitiativ i emning. Like ved Utstein Kloster, i fjordgapet utenfor Stavanger, ligger Gamle Utstein Kloster skole – som med årene skal bli til retreatstedet Utstein Pilegrimsgard. Dette er et aldri så lite stykke kirkehistorie, og det har ikke bare med nærheten til det eldste bevarte kloster her i landet å gjøre. Stavanger bispedømme er, som det første bispedømme i Norge, direkte involvert i utviklingen av et retreatsted. For mindre enn femti år siden kunne man tape sitt gode navn og rykte på slikt. I dag er retreat i ferd med å bli «en sak for kirken», også for Den norske.

En sommerdag i 1975, ganske nøyaktig 20 år etter at de frikirkelige brødrene fra Disippelkretsen møttes til sin første retreat, ruslet en luthersk prest inn gjennom porten på Sandom. Det spesielle med denne prestemannen var at han senere ble biskop. Og at retreaten ble et markant vendepunkt i hans åndelige liv. Ole Nordhaug forteller:

«Fra jeg gikk inn gjennom grinda til tunet, hadde jeg en nær sagt fysisk opplevelse av Åndens nærvær. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, eller trodd det var mulig. Det varte alle fem dagene til ende. I kapellet var det sterkest, men opplevelsen slapp meg aldri. Jeg kjente Ånden omtrent som luft mot hud.» Båret av bønneatmosfæren på stedet fikk han oppleve det han siden har kalt «den ikke styrte bønn». Det var det nye. Bønnen ble ikke lenger styrt av intellektet, forbønnslister eller velvalgte ord. Bønnen var luften han pustet i og det indre menneskes umiddelbare møte med Herren.

Retreat ble etter dette en del av Ole Nordhaugs åndelige livsrytme, og dette preget siden hans prestetjeneste. Da han ble biskop i Møre, introduserte han retreat for prestene der. Han ivret også for saken i bispekollegiet, fikk «kristen spiritualitet og retreatarbeid» inn som eget fagfelt og som kurs i Presteforeningens etterutdanning, og ble på flere måter en døråpner for retreatsaken i Den norske kirkes establishment. I flere år hadde biskopene en hel retreatdag i forkant av det vårlige bispemøtet, og i april 1990 hentet de Edin Løvås for å lede den stille dagen. Det må vel ha vært første gang en frikirkepastor er blitt bedt om å lede de lutherske biskopene i deres åndelige liv. I rammen av en retreat er dette likevel ikke så merkverdig. Der handler det om den enkeltes personlige gudsforhold. Eller, som Edin og de andre slo fast allerede i 1955: «Her er ingen predikanter, bare brødre.» Det prinsippet gjelder – helt til topps.

For omkring femten år siden vendte misjonsprest Tore Laugerud hjem fra Madagaskar. Ikke lenge etter ruslet han den lille bakken ned mot tunet på Tomasgården, til sin første retreat. Da kom han også åndelig hjem, og har siden vært en flittig retreatgjest. Etter hvert fikk han også en sentral rolle i Den norske kirkes arbeid med å tolke tidens nye religiøsitet og formidle evangeliet i nyåndelige miljøer.

Allerede i 1970-årene mente Edin Løvås at Sandom hadde en viktig rolle å spille i møte med den nyreligiøse bevegelsen. Den var ennå ung her i landet, med transcendental meditasjon som det mest kjente, og Edin skrev artikler i TM-bladet Dyade. Hvorfor skulle ikke folk som ønsket å meditere, like gjerne dra til Sandom og lære seg Jesusmeditasjon?

Nyåndeligheten har vokst kraftig siden den gang, ikke minst på 1990-tallet. Høsten 1999 ble så «kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid»hovedtema på Kirkemøtet, Den norske kirkes «storting». Tore Laugerud skrev en betenkning om temaet, ut fra en erkjennelse av at hvis «kirken skal kunne gi et svar på den åndelige lengsel i vår tid, må den forstå at dens primære kall ikke er et kall til en oppgave, men et kall til Gud. Det viktigste for kirken er ikke kvantiteten av dens aktiviteter, men kvaliteten av dens gudsrelasjon.» Nye ord for en ny tid – men innholdsmessig helt i samklang med den lengselen etter «Guds nådestrømmer» som i sin tid lå til grunn for Disippelkretsen og retreatene den inviterte til.

Betenkningen ble noe så sjeldent som en bestselger fra de kirkelige råd. Medisinen den skriver ut, er «den indre etterfølgelsesveien»og «kirkens økumeniske arv»: «Den dybde og fasthet som mange moderne mennesker savner i den kristne troen, skal ikke søkes i en klarere lære eller et tydeligere standpunkt, men i et mer inderlig forhold til troens Herre, i et liv nærmere kilden.» Det dreier seg om en gjenoppdagelse av mystikken, om å søke en stillhet der man kommer i kontakt både med seg selv og med Gud, om bønn som et kjærlighetsforhold, om meditasjon for å søke inn mot troens sentrum, om kontemplasjon i vekselvirkning med det aktive liv i verden. Kort sagt: Kirken trenger retreatbevegelsen og de skatter den har gravd fram.

Femti år etter at Edin Løvås la siste hånd på sin bok om at «vår tid» trenger Kristus-displer, sitter altså Tore Laugerud og skriver om at det vi trenger i møte med den åndelige lengsel i «vår tid», er en kirke som setter Jesus Kristus i sentrum for den kristne tro og forstår at «det kristne kall primært er et kall til å leve som hans disippel». Betenkningen ble tatt vel imot av Kirkemøtet. I etterkant ble undertegnede sammen med Laugerud engasjert av Kirkerådet i et treårig prosjekt for å følge opp «åndelig lengsel»-saken. Vi formulerte en visjon om «en kirke som, sammen med andre søkende, beveger seg mot ham som søker oss: Gud i Jesus Kristus», og arbeidet langs to spor: Mer bønn blant kirkens folk – og mer kontakt med åndelig søkende. På begge områdene ble retreat et viktig virkemiddel. Retreatdøra står åpen for kirkevante kristne som lengter etter åndelig fordypning. Den samme døra kan virke mer innbydende for åndelig søkende enn de kirkedørene de allerede går forbi.

Det treårige prosjektet er over. Saken går videre. Kirkerådet inviterer nå til et årlig kontaktmøte med alle norske retreatsteder for å fortsette et fruktbart samspill. I jubileumsåret for femti år med retreat i Norge er Virve Tynnemarkengasjert i prosjektet «Menigheten i møte med den åndelige lengsel» – i et samarbeid mellom Kirkerådet, Diakonissehuset Lovisenberg, Lukasstiftelsen og Areopagos. I praksis dreier det seg om å veilede menigheter som vil gjøre retreat og den tilhørende spiritualiteten til viktige elementer i sitt liv og virke. Disippelkretsen slapp en stein i vannet. Ringene brer seg.

Også i Det Norske Misjonsforbund er det for lengst blitt gode ringvirkninger av retreathjemmet og disippelkretsen de for førti år siden var så skeptiske til. Da virksomheten på Sandom skjøt fart igjen utover 1970-tallet, var Ingulf Diesen blitt misjonsforstander, forbundets øverste leder. Han var en av de åtte som tjue år tidligere stiftet Disippelkretsen, og hadde deltatt aktivt i retreatarbeidet de første årene. Hele det åndelige klimaet var også blitt midlere, gjennom Jesusvekkelsen og den karismatiske fornyelse. Skillene mellom kristne gikk langs nye linjer, og alle som ville høre, fattet jo at Edin Løvås var en mann som evnet å tale det gamle evangeliet på tidens språk.

Edins nye bok, Vend deg om i glede, slo an i brede kretser og er kommet atskillige opplag. Et nytt kommer i 2005. Akkurat som retreatene selv åpner boken på samme tid en dør inn til kjernen i den kristne tro for søkende mennesker og en vei til forypning av gudsforholdet for dem som allerede deler troen. Med utgangspunkt i Kristi himmelfart forkynner Edin at Jesus Kristus er usynlig nær overalt og hos alle, slik at hvem som helst kan vende seg mot ham og bli hans disippel og følgesvenn.

Misjonsforbundet kjente vekkelsesbudskapet igjen. Edin ble stadig oftere innbudt også til deres prekestoler. I 1978 får han holde foredrag på forbundets predikantkonferanse – og høster applaus. Få år etter er han hovedtaler på sitt kirkesamfunns landsleir for ungdom, og når Misjonsforbundet i 1984 markerer sitt 100-årsjubileum, er det – av alle – den tidligere «økumenisk villfarne» Løvås som skriver jubileumsskriftet om Enhetsfolket. Det var tøvær både for Edin og retreat.

«Katoliserende tendenser.» Slik lød ett av ankepunktene mot Sandom og Disippelkretsen, og anklagen var ikke uten grunn i virkeligheten. En ting var det liturgiske livet, med enkelte lån fra den katolske arv, en annen var kommunitetsliv og de klosterlignende forhold. Meditasjon var også noe heller katolsk og i alle fall fremmed. Det de færreste visste, og som Edin og hans venner også klokelig unnlot å gjøre oppmerksom på, var at Jesusmeditasjonen de drev med attpåtil var inspirert av Ignatius av Loyola, grunnleggeren av jesuittordenen, for protestanter selve symbolet på det verste ved katolisismen og dens vesen.

I sitt liv som omreisende predikant pleide Edin Løvås å tråle antikvariater på jakt etter åndelig litteratur. Der var han også kommet over «St. Ignatius af Loyola’s Exercitiebog» i dansk utgave fra 1938. Han leste den, og oppdaget ganske snart at jesuittene i bunn og grunn er nettopp det – jesu-itter. Det Ignatius veileder sine ordensbrødre og andre lesere til, er hvordan de kan finne inn i et inderlig personlig forhold til Jesus, og lytte til hans stemme i sine liv. Han anbefaler blant annet å leve seg inn i evangelietekstene ved hjelpe av fantasien og forestillingsevnen. Jesusmeditasjon, med andre ord.

Det hører til historiens ironiske kuriositeter at nettopp i de årene Edin fordypet seg i Ignatius’ åndelige øvelser, var Det norske storting i gang med å fjerne den famøse «jesuitterparagrafen»fra Grunnloven. Først året etter den første retreaten på Sandom, i oktober 1956, ble riket «offisielt åpnet» for den spiritualiteten Disippelkretsen hadde latt seg inspirere av.

I virkeligheten hadde representanter for denne fromheten allerede vært i landet i generasjoner. St Joseph-søstrene er en gren på det ignatianske tre. I lang tid tjente de det norske samfunnet med sykehus i en lang rekke byer fra sør til nord i landet. Etter som det offentlige helsevesen ble bygd ut, begynte noen av de yngre St Joseph-søstrene å se seg om etter andre måter å avhjelpe nød i Norge. De blinket ut den åndelige nøden. Noen av dem utdannet seg til åndelige veiledere. Tidlig på 1990-tallet etablerte de St Joseph Retrettsenter på Nesøya i Asker, og siden har stadig flerefunnet veien dit til retretter og åndelige veiledningssamtaler.

Ikke minst har et anseelig antall lutherske prester funnet en kilde til fordypet trosliv i den ignatianske veiledningen søstrene praktiserer. Noen av disse har nok sett på den tverrkirkelige og lavkirkelige retreatformen som Sandom representerer, som noe for «lett» når de først skulle søke mot kirkens gamle tradisjon. Samtidig har søstrene på Nesøya også vært en berikelse for resten av den norske retreatbevegelsen. De har gladelig delt av sin lengre, dypere og kontinuerlige tradisjon for retreat og veiledning, og har bidratt vesentlig til opplæring av veiledere på flere av de andre retreatstedene.

St Joseph-søstrene har gitt norske kristne en gave som vi nå er i ferd med å pakke ut. I jubileumsåret for Sandom og den bevegelsen som springer ut derfra arrangerer for eksempel både Presteforeningen og Institutt for Sjelesorg kurs som skal gi en første erfaring med ignatiansk åndelig veiledning for deltakerne. I begge kursene inngår en retreat – og ingen av dem hadde kunnet gjennomføres uten retreatstedene og den erfaring med veiledning som etter hvert finnes der.

Det er naturlig at det nettopp er retreatmiljøet som er «fagmiljø» for åndelig veiledning. Også dette er en av de gamle kirkelige tradisjoner som delvis har vært glemt og trengt til side, og som gjennom kirkens historie har levd i tett forbindelse med klostre og steder for bønn og stillhet. I dag er åndelig veiledning det nygamle begrepet som fanger opp en lengsel etter «å bli forvandlet i samværet med den oppstandne», som Disippelkretsen uttrykte det på sitt stiftelsesmøte i 1954. Den gangen var det retreat som var det spennende nyordet.

Begge deler hører sammen, og begge byr på den stillhet og den klarhet man trenger for å kunne se den usynlige, men alltid nærværende, Jesus Kristus. Åndelig veiledning handler om å bli oppmerksom på Guds nærvær i det daglige, helt alminnelige livet. Og hensikten med retreat er ikke å flykte inn i en åndelig sfære, lukket mot verden. Det dreier seg om en avskjermning og ro som er nødvendig for å lytte både til Gud, sitt eget indre, sine medmennesker og verden – og for å kunne leve i den som salt og lys.

Med Mesteren.

For vår tid trenger fremdeles Kristus-disipler.