Bruker hendene i Guds tjeneste

– Jeg begynte bevisst å bruke hendene til bygningsarbeid fra jeg var 10-12 år gammel. Det er moro å se at noe vokser frem. Noen synes nok at alle mine prosjekter både er for ville og for gale. Ikke mange kan drive på slik jeg gjør. Men i mitt hode er Gud en som skaper. Gud har dannet meg som et skapende menneske, sier Sigmund Bø.

Det er stavkirken og alle bygningene omkring han har brukt alle kreftene på de siste årene. «Alle bygningene» kan høres voldsomt ut, men leseren skal få en forklaring underveis.

– Mariakapellet, det lille kapellet til venstre for alteret i stavkirken, var i bruk alt sist vinter. Det er oppvarmet og det går an å sette seg ned der, forteller Sigmund.

Nok kirker?

– Hvorfor ville du reise en stavkirke. Er det ikke nok kirker i distriktet?

– Jeg forstår at enkelte undrer seg. I Stor-Elvdal bor det 2600 mennesker og kommunen har i alt seks kirker. Noen av kirkene i distriktet brukes mest til begravelser. Tanken er at dette skal være en åpen kirke langs pilegrimsleden. Den skal brukes i sambruk med Lia gård og kirken i Nylia. Her kan det også være tidebønner og gudstjenester, sier Sigmund.

Han tror kirken vil vekke nysgjerrighet og regner med det vil bli arrangert bussturer til kirken fra distriktet. Stavkirken vil egne seg ypperlig til konserter og bryllup.

Stuen og kjøkkenet i boligen som er reist for Ingeborg og Sigmund er tenkt brukt til kirkekaffe for de som kommer til stavkirken. Her trenges nok noen som kan hjelpe til som vertskap, men det tror Sigmund vil ordne seg.

Åpen kirke

– Folk som tar turen innom en åpen kirke, er ofte åpne mennesker som vil prate litt om det de ser og opplever. Kanskje kan denne spesielle kirken åpne troens landskap for noen, sier Sigmund Bø.

Han innser at han ikke ung lenger. Han er 72 år og Ingeborg 70 år. De vet like lite om morgendagen som andre. De er klar over sin sårbarhet, men Sigmund mener det er lov å drømme. Selv har han tenkt seg en pilegrimstur til Stiklestad i 2030. Minst ti år til regner han med at han kan stå i utfordringene på gården.

– Hvilke tanker har du for området rundt stavkirken?

– Den grønne plenen ved kirken er anlagt som en teltplass for vandrere som kommer. Den runde, flate plassen hvor det er lagt steiner fire steder, er tenkt som en labyrint. I alle religioner har det med årene vært brukt labyrinter. I Irland så vi en i keltisk tradisjon. I en labyrint kan man gå seg bort, i en annen kan man finne frem. Vi tenker oss at dette kan være en meditasjonslabyrint der den enkelte kan foreta en vandring i sitt eget liv, sier Sigmund.

Labyrinten skal bygges etter en modell av en labyrint ved en katedral i Frankrike. Den formes som et keltisk kors.

En liten bygning til er reist. Den skal brukes til redskap og maskiner som trenges ved stavkirken. Og ved stavkirken står også den nye boligen til Ingeborg og Sigmund, samt to enkle hytter.

Tjeneste for Gud

– Hva driver deg i dette byggearbeidet, Sigmund?

– Noen ganger har jeg lurt på om jeg burde har dårlig samvittighet som står slik på med det ene byggeprosjektet etter det andre. Men dette er meg og dette er min tjeneste for Gud, sier han.

Han legger merke til at det på en måte er to slags mennesker han møter når han viser dem stavkirken. Den ene gruppen er de som ser alt som er gjort, den andre gruppen ser alt som ikke er gjort.

– Livet leves underveis. Det er ikke der fremme livet begynner. Livet har mening nå, ikke bare når stavkirken står ferdig. Den er en sterk nok preken slik den står i dag. Noah brukte tid på å bygge Arken. Kunsten er å tro på det du gjør og holde ut, sier Sigmund Bø.

Han tror stavkirken vil bli et bønnested. Det har den blitt allerede. Denne kirken er ikke et museum, men en levende kirke.

NY STAVKIRKE: Sigmund Bø og hans medarbeidere har alt kommet langt i arbeidet med å reise stavkirken.